Keyboard and Mouse

Om Anita Andersen Strøm

Bilde til collage BK.jpg

Foto: Erland Strøm

Redaktør Anne Marte Hagen har gjort et intervju med meg som ligger på Bladkompaniets hjemmesiden. Det kan du lese HER

Følg Anita Andersen Strøm på Facebook og Instagram for oppdateringer om Jordmor i Nidaros og kanskje en konkurranse eller to.

… Stien foran henne var dekket av barnåler, og hun måtte trå forsiktig så hun ikke stakk seg under fotsålene. Skoene dinglet i den ene hånden, og strømpene hadde hun stappet ned i lommene på kjolen.

Luften anget friskt og godt av mose og lyng, og lukten av solvarm bark og kvae minnet henne om at det snart var sommer …

 

Teksten er hentet rett ut fra prologen i den aller første boka i serien min Jordmor i Nidaros, og vi følger åtte år gamle Margrete Storsve på stien gjennom skogen ned mot Rokosjøen. Da jeg satt foran pc-skjermen og skrev dette en kald høstdag i 2017, kunne jeg nesten høre sommerbrisen rasle i bartrærne og kjenne lukten av ferskvann og sololje. Det var som å bla i barndommens minnebok der jeg kunne se, høre, føle og lukte akkurat det samme som Margrete gjorde der hun vandret barbent på stien mellom furuleggene.

 

Rokosjøen – der familiehytta Sjøgløtt lå rett ved vannkanten – vil for alltid være mitt ferieparadis. Hverken Kreta, Lofoten, Paris eller Kroatia kan måle seg med sommerferiene på syttitallet, der vi tilbrakte lange, bekymringsfrie uker på hytta som hverken hadde bilvei til døra, innlagt vann eller strøm.

Campingstolene hadde storblomstret trekk i kledelig brunt og oransje, melka var lunken og med solsmak, og i reiseradioen sang meteorologisk institutt om at regnet snart var slutt og det ville bli sol, sol, sol. Etter frokost kjørte vi som oftest til Løten stasjon for å handle mat på Handelsforeningen, melk og skjørost på Meieriet og karameller til ti øre stykket hos Indbye. Hadde vi vært hos slakter Bronken og kjøpt grillpølser i løsvekt med plast rundt samme formiddag, så skulle det grilles, selv om det regnet. Da sto pappa under en falmet parasoll i en sky av grill-os og grillet pølser for harde livet mens han desperat viftet vekk myggen som surret rundt øra.

Redningsvestene var knapt nok funnet opp på den tiden, men jeg husker en falmet, tykk vest i stoff som ble tung som bly når den trakk vann, og et svømmebelte i kork. Det beste var egentlig å lære seg å svømme så tidlig som mulig så man slapp å ha på dette «ekstrautstyret» på roturene.

Robåten, som var malt i samme mosegrønne farge som hytta, var forferdelig tung å manøvrere, og det gikk aldri mange dager ut i sommerferien før vannblemmene i håndflatene meldte sin smertefulle ankomst. Håpet i varme sommerkvelder var å få en åbbor eller to på kroken, som kunne krølle seg i stekepanna på propankomfyren og spises på loff som kveldsmat.

 

I fjor høst valgte mannen min og jeg å bosette oss et steinkast unna barndommens ferieparadis. Vi tenkte ofte på det da det regnet og blåste og dagene stadig ble kortere, at det å faktisk bo her med alt det fører med seg av blåmandager, dårlig vær, fiskeboller til middag og stress på hjemmekontoret kanskje kunne ødelegge litt av idyllen rundt barndommens lyse ferieminner. Slik har det heldigvis ikke blitt, selv om jeg gladelig innrømmer at jeg gleder meg litt ekstra til sol og sommer akkurat i år. For selv om menneskene her virker langt travlere nå enn da jeg var ti, butikkene fra syttitallet for lengst er nedlagte og den rosa bilen til Cowboy-Laila ikke lenger er å se utenfor S-laget, ligger Rokosjøen og furuskogen der som den alltid har gjort og lokker med varme sommerdager i nostalgiens tegn. 

 

GOD SOMMER!    

MITT FERIEPARADIS

Skogen1.jpg